Delt omsorg…. Foreldrenes eller barnets beste?
Her i familen har 3 av barna delt omsorg, noen av de var så små når kjernefamilien gikk i oppløsning så minnene er minimale, og noen husker det godt. Mine barn var 7 og 12 år da det skjedde. Og hadde delt omsorg ( 50%-50%) fra første dag.
Jeg har lest en bok som jeg har nevnt jeg skulle lese i ett tidlligere innlegg, «vær snill med dyrene» av Monica Isakstuen.. Jeg kjente meg sånn igjen fra den første tiden etter jeg flyttet ut fra huset, hjemmet til barna mine. En litt opprivene bok å lese, alle følelsene jeg kjente igjen, samvittigheten som gnager, sorgen etter barna, tomrommet, følelsen av å være egoistisk, følelsen av å ødelegge barndommen til barna. Det er utrolig mange ting man tenker på å går igjennom i en sånn fase. Man har veldig fokus på det som kan være skadelig for barna og skyldfølelese. På den andre siden er det jo og skadelig for barn å vokse opp med en mamma og pappa som ikke har det bra sammen også. Livet forandret seg den dagen, fra den dagen hadde jeg bare barna hos meg annenhver uke…Torsdag til torsdag.. For en omveltning! Jeg slet med å gi slipp, gi fra meg ansvaret, levere fra meg ett gråtende barn som ropte mamma og klamret seg fast når jeg leverte enkelte ganger. Følelesen av å levere barna på Torsdager og forsvinne ut av livet deres en hel uke, for så å dukke opp igjen neste Torsdag som ingenting har hendt.. Har grått mine tårer de Torsdagene… var så uvandt i starten, jeg sørget over barna mine litt annenhver Torsdag lenge.. Annenher uke kom jeg hjem til tomt hus, det var verst den samme dagen. Den dagen da huset bar preg av morgenrutinene, da frokosttallerkenen deres sto igjen på kjøkkenbenken, klær lå på badet, en hårbørste, disneychannel som kom på når jeg slo på TV’n etter jobb, rett og slett minnene fra uken som hadde gått så alt for fort. Rommene deres var tomme helt til neste Torsdag, helt stille i huset… Prøver å luke ut tanker om barna for å beskytte meg selv..
Hva med barna i en sånn situasjon? De taklet det tilsynelatende bra…
Barn over 3 år ser ut til å ikke få negative virkninger av å bo like mye til far og mor sier en forskningsrapport fra folkehelseinstituttet i Norge, den sier også at å bo sammen med begge foreldre betyr ikke mer ustabilitet for barna. Det krever bare en tilvenning til å bo på en annen måte, hvor barna får god kontakt med begge foreldrene. Det fører igjen til mer stabilitet for barna. Tidligere mente man at det å ha delt bosted medførte mer stress for barna enn ett fast bosted, det har forskningen gått bort ifra og mener de påstandene var basert på teori og ikke forskning,
I boken henviser Isakstuen mye til dyrenes verden. I den verdenen tilhører barna den kroppen som har født de, har vi blitt for moderne?
Er det kanskje værst å være foreldre? Det hensvises til forskning gjort på rottebarn, de blir flyttet frem og tilbake til og fra mor i ulike kasser for å etterligne barns situasjon ved delt bosted.. Hva skjedde? Når rottebarna hadde vært fraskilt mor en stund spiste de henne når de gjenforenes. Som en hevnaksjon? Jeg ser en feilkilde her da… De rottene har ikke noe omsorgsfull far.. Igjen, tenk hvor viktig det er at de får omsorgen de trenger begge steder. OMSORG og TRYGGHET… viktigst av alt i en sånn situasjon. Er det tilstede kan mye være ulikt i hjemmene uten at det er skadelig. Likevel…. forskning eller ei, delt bosted er vanskelig mener jeg! Både for foreldre, og noen ganger for barn som blir satt midt imellom to hjem med ulike måter å leve på, ulike dager og regler. Men barn har en unik måte å tilpasse seg på sies det. Vi får stole på det.
Mine tanker og erfaringer… Hva tror dere?
