Bloggnorge.com // BONUSFAMILIEN – ett hus, en (bonus)mamma, en(bonus)pappa , 4 barn og lille <3 i magen
Start blogg

BONUSFAMILIEN – ett hus, en (bonus)mamma, en(bonus)pappa , 4 barn og lille <3 i magen

Vår hverdag full av mine og dine og snart vårt barn! Blandet med gleder, sorger, utfordringer og ikke minst kjærlighet, en dæsj humor og vår lidenskap for mat

More drama than a van full of drag queens on their way to wig sale! Promise!

Kategori: Familie | 0 kommentarer » - Skrevet lørdag 10. mars , 2018 kl. 12:50

Idag kommer det ett innlegg fra innsiden av bonusfamilien, bak fasaden og bak alt som ser idyllisk ut. ( Ja, vi har det som regel fint vi, men jammen har vi utfordringer og ulikheter også)

Når to familier blir til en er det mye som må avklares, og jeg lover dere i noen sammenhenger oppstår det garantert kollisjoner. Noe som har vært ok og naturlig i en familie kan være strengt forbudt og forbundet med dårlig oppførsel, eller føles feil og unaturlig i den andre. Vi kan heve øyenbrynene over hverandres vaner eller foreldrestil, vi er også oppdratt veldig forskjellig og har med oss ulik bagasje fra barndommen, noe som også skaper forskjeller i oppdragerstil og grenser for vår del. En annen ulikhet vi har er kulturforskjeller imellom å være oppvokst på landet og i byen faktisk, alt dette er med på å gjøre våre oppfatninger forskjellige. Mest utfordringer hadde vi nok i starten, da vi først flyttet sammen og ble en stor familie. Vi har vært igjennom våre runder av søvnløse netter, der vi har vært uenige, sliten og såret ,og virkelig pratet oss igjennom natten for å avklare situasjonen, og finne en middelvei som alle er bekvem med. Noen av våre diskusjoner har vært f,eks: Rettferdighet imellom barna, regler, hva forventer vi av barna?, diskutert enkeltbarn og vår oppfatning av hva det barnet trenger/ ikke trenger, ulik oppfatning av oppførsel hos barna,situasjoner der en av oss ser forskjellsbehandling, ikke føle seg sett ( pga lite tid til hverandre i ukene barna er her), og veldig mye småting som har opparbeidet seg igjennom lengre tid noen ganger.

De fleste av disse sakene har vi snakket oss igjennom mange ganger fordi det har kommet opp som ett tema mange ganger av ulike årsaker. Vi har jobbet oss igjennom de over tid og kommet frem til en gyllen middelvei vi begge er fornøyd med, men enda etter 3 år kan det dukke opp nye saker og vi kjører oss fast igjen. Vi forsvarer begge våre barn og jeg personlig blir en løvemamma og forsvarer mine med nebb og klør, sånn er jeg på godt og vondt egentlig. Barna mine har alltid vært der sammen med meg, jeg kjenner de ut og inn og vet hva de trenger, føler og hvordan de fungerer og tenker det er jo tilknytningen en mor har med sine barn. Min manns barn har vært i livet mitt i de siste 3 årene, vi har ingen historie som går helt tilbake, og det er ikke alltid jeg forstår alt. Men jeg ble kjent med de fra de var ganske små og det er helt klart en fordel. Vi har også snakket endel om arbeidsfordelingen og forventninger til hverandre som bonusforeldre. Hvem har ansvar for hva? Har den biologiske ett større ansvar enn bonusen ? Her i huset er svaret ja.. Jeg har lett mye i meg selv etter min plass og min rolle i bonusmammarollen, balansen imellom omsorg og avstand. Hva er for mye? tråkker jeg over noe grense nå? Hva er riktig av meg? Jeg skulle plutselig leve med barn som ikke er mine egne, som jeg hadde kjent bare en liten stund av deres liv, noe jeg faktisk trodde skulle bli veldig lett, men som kanskje ikke alltid er det. Men barn som også trenger meg og som jeg er en del av livene til, de har akseptert meg og det er jeg glad for.

 

Det er som dere skjønner sterke følelser i sving som rører rundt i den kjære familien vår. Heldigvis har vi blitt gode til å snakke sammen i denne prosessen og klarer å lytte og respektere hverandre uten å ha klørne ute de aller fleste gangene. Jeg har lært meg at i en bonusfamilie er det mange ulikheter og vaner som skal sammenflettes, og den som tror det er enkelt og skjer uten konflikter må nok tenke seg om en gang til. Det er vondt når det skjer, det skal jo ikke skje tenker vi ofte… Vi elsker jo hverandre! Men barna er en sår tå og selv om vi elsker hverandre skaper det mye følelser hos oss. Vi elsker ikke hverandre mindre om vi så møter utfordringer, jeg vil si denne reisen på til nå 3 år har styrket oss, og vi vet hvor vi har hverandre om det så stormer litt innimellom. Det er ikke alltid lett å være 100 % rettferdig i absolutt alle situasjoner og det er også ganske umulig her hos oss der aldersforskjellen er 5 -16 år. Men vi som voksne gjør så godt vi kan og vi vil hverandre sitt beste , det er bare det at føleleser rår man ikke alltid over og det er det MASSE av i denne familien. Vi voksne er følelesesladdede personer av natur i tillegg, vi er utrolig like på det planet og det skaper litt drama i hverdagen vår. Det gjør også at alt av føleleser kommer frem tydelig for hverandre. Vi er vel på sett og vis litt «dramaqueens» begge to. Vi er personer som føler alt veldig sterkt og er sensitive i tillegg, jeg føler av og til at mitt følelsesliv er litt vel bratt innimellom faktisk, jeg føler alt veldig sterkt og føler det med hele kroppen. Noen ganger er jo det fantastisk, når jeg er glad noe som jeg oftest er ler jeg mye, tuller mye og er kanskje litt fjasete, synger masse og sprer kjærlighet til de rundt meg. Jeg elsker med hver eneste celle i kroppen min menneskene jeg er glad i, og ikke minst min kjære mann. Men på den andre siden merker nok de rundt meg også når noe plager meg eller noe er litt vanskelig, forskjellen på den personen og den jeg normalt er , er nok markant. Min mann har kalt meg en vandrende zombie, jeg går inn i meg selv og trekker meg unna, og jeg merker det også selv, tror jeg på en måte beskytter meg selv på denne måten, jeg er vandt til å klare meg selv, det har jeg gjort i mange år tidligere, det kan føles trygt for meg. Men det er en vond følelse, en følelse av å ikke klare å være seg selv, og ikke ha det bra.. Og av og til skal det slettes ikke mye til heller, da er det noe som har bygd seg opp over tid og blitt en stor greie, den lille bagatellen kan være det som for meg fikk begeret til å flyte over. Jeg blir litt kald og vil ha avstand og tid for meg selv, har en følelse av oppgitthet inni meg.. Da først snakker vi om det, vi har blitt flinkere til å ta tak i ting før vi kommer til «zombie-Janne» med tiden, Stein oppdager at noe ikke er som det skal før «Zombie-Janne» kommer, det er veldig godt, det er faktisk ganske slitsomt og kjedelig å være zombie skjønner dere :) Jeg holder på å lære meg å takle dette bedre og bedre føler jeg. Selv om jeg ikke vil bytte ut den positive siden av å være lidenskapelig og i nær kontakt med følelsene mine, men kanskje ikke ha så bratte overganger i følelsene men slakke ut på svingene bare :)

Alle har vi våre gode og dårlige sider, både som mamma og bonusmamma, sånn er det å være menneske. Jeg gjør så godt jeg kan ,og jeg bryr meg om alle i familien vår. Jeg har en mann som hører på meg og forstår meg, og det er fantastisk. Vi støtter hverandre i tykt og tynt og da er livet ganske mye lettere. Tross alt elsker jeg alt og alle i dette huset, og alt det gir oss av både gleder og utfordringer <3

Velkommen til bonusfamilien, med mer drama og spenning ( på godt og vondt) enn den største berg og dalbanen du noensinne har tatt, lover deg :)

 

 

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.