Bloggnorge.com // BONUSFAMILIEN – ett hus, en (bonus)mamma, en(bonus)pappa , 4 barn og lille <3 i magen
Start blogg

BONUSFAMILIEN – ett hus, en (bonus)mamma, en(bonus)pappa , 4 barn og lille <3 i magen

Vår hverdag full av mine og dine og snart vårt barn! Blandet med gleder, sorger, utfordringer og ikke minst kjærlighet, en dæsj humor og vår lidenskap for mat

Til deg som strever i bonusforeldrerollen….

Kategori: Familie | 0 kommentarer » - Skrevet søndag 22. april , 2018 kl. 19:55

Jeg er heldig! Jeg er heldig fordi jeg har en mann som elsker meg, og som jeg elsker tilbake… Vi har det så fint og vi er såpass sterke sammen at vi mener selv at vi klarer alt. Så lenge vi er sammen.  Han er en viktig del for at mine dager blir så fine som mulig.  Jeg er i balanse sammen med mannen min, vi tenker likt og fungerer veldig bra sammen… Vi er grunnmuren i familen vår.. En sterk grunnmur som tåler mye.. Det er viktig!   Det er viktig å være trygge på hverandre og tørre å snakke om følelsene sine og vite at man blir like mye elsket uansett.. Uten det er vi ingenting. Da raser vår familie sammen. Vår kjærlighet binder oss alle sammen til en stor familie. En komplisert familie som slettes ikke er problemfri.

Dette er mitt første og viktigste råd: IKKE FORVENT AT ALT SKAL VÆRE PERFEKT FRA STARTEN AV! Det blir det ikke allikevel… Det blir tøft og vanskelig innimellom. Omstillingen fra å kanskje være singel uten barn eller alenemor/far med egne barn, til å plutselig være en del av en større og sammensatt familie, kan være en veldig vanskelig overgang. Den dumper man rett inn i, det er vanskelig å få til en smooth overgang med mindre man bor fra hverandre. Vi ble samboere veldig fort. Jeg så ikke utfordringene som kom og det gjorde nok ikke Stein heller. De traff oss midt i fleisen for å være ærlig. Det er såå mye følelser innblandet. Vi har jo begge 2 barn hver i fra før, og jeg som jobber i barnehage med andres barn hver eneste dag,  så ingen problemer med at kjæresten min hadde to gutter som da var 2 og 3 år . Barn som ga meg tillitt ifra dag EN. Som aldri har hatt problemer med å dele pappa´n sin eller omstille seg til det nye familielivet med meg og mine 2 barn. Likevel har det bydd på endel problemer. Særlig i starten var det utfordrende. Vi hadde problemer med at forholdet vårt og den nye familiesituasjonen skulle gå utover barna våre.  Vi var engstelige for at barna kanskje skulle få en reaksjon, ettersom de plutselig måtte dele tilværelsen og oppmerksomheten med 3 nye mennesker. Jeg skal være den første til å innrømme det: Jeg er en hønemor.. Jeg står opp for mine barn. Spesielt i denne situasjonen har vi vært redd for at barna våre går med vonde følelser som sjalusi eller følelsen av urettferdighet. Barn er veldig opptatt av rettferdighet og dermed har det blitt en viktig sak i vår familie. Vi har vært redd for at barna våre skal ha vonde følelser mot min nye kjæreste eller barna som plutselig ble stesøskene deres. Det var jo ikke barna som hadde valgt dette. De fikk nærmest trykket 2 nye søsken ned igjennom halsen i starten.                                                                                                                                                                                                      Jeg har vært SÅ redd for at de ikke skal trives med den nye familiesituasjonen og det har stresset meg veldig.             Det i seg selv har utløst mange konflikter. Vi begge på hver vår side har vært opptatt av og redd for at barna våre skal oppleve urettferdighet ovenfor den nye familiesituasjonen. Mang en gang har bagateller endt opp til å bli en stor sak og krangel. Men det regner jeg med at de fleste kan kjenne seg igjen i?

Jeg har også forventet for mye av meg selv, jeg har forventet at jeg skulle føle like mye for min manns barn som for mine egne.. I starten var dette veldig tungt for meg. Jeg likte barna og var glade i de, men jeg klarte ikke helt ta de til meg som «mine» barn. Dette ble en sak som ble vanskelig for meg. Jeg ville så gjerne og prøvde så hardt.. Skuffelsen av at mine forventninger til meg selv ikke ble som jeg ville, gjorde at jeg trakk meg litt tilbake. Jeg slet med å komme inn på minstemann i tillegg. Jeg klarte ikke helt å forstå han, han ville ikke ha så mye med meg å gjøre som eldstemann ville.. Og han krevde mye energi og tid ifra mannen min, tid fra meg og fra alle de andre barna. Jeg følte meg annenrangs i starten. DET er en vanskelig følelse.. Jeg vet jeg ikke var det, jeg vet jeg var elsket og at jeg ble inkludert. Dette ble vanskelig og emosjonelt for meg.. Jeg hadde ingen grunn til å føle det jeg gjorde, absolutt INGEN grunn.. Likevel tenkte jeg de tankene. Tanker jeg slet med å akseptere selv.. Jeg tillot meg ikke å erkjenne at det var sånn det var for å være ærlig. Men faktum var at jeg på en eller annen måte var sjalu på en på 2 år. Jeg mistet kjæresten min når han var der, samtidig som jeg kjente på at jeg måtte være der for de eldre barna også. Jeg følte meg alene om den oppgaven. Jeg har jobbet med meg selv med dette, først nå etter tre år kjenner jeg at det er lagt bak meg og at jeg ikke sliter med dette lenger på samme måte. Hele veien har vi snakket sammen om det som har vært vanskelig, heldigvis!   Å finne sin rolle om bonusforelder krever en god del tid, det er liksom en veldig udefinert oppgave vi har.

Mitt andre superviktige råd er: SNAKK SAMMEN… Det er viktig å vite hva den andre strever med for å forstå hverandre og for å vise takknemmelighet når man ser at den andre virkelig prøver. Selv om kjæresten kanskje strever i sin «nye» rolle.  Berøm han eller henne og vis takknemmelighet for at du ser han/ hun virkelig prøver. Det er viktig å bli sett  og hørt for innsatsen.  Ingen er tankelesere og det er vanskelig å forstå hverandre uten å prate sammen. Vi har gjort det. Vi har delt mange følelser rundt barna våre som kanskje har vært vondt for den andre å høre der og da og som har vært veldig vanskelig for den andre å formidle. Men når det endelig kom ut så har det kanskje vært oppklarende på mange måter og veldig viktig å få ut. Dette har bedret situasjoner mang en gang.

Hadde ikke trodd vi skulle møte på de problemene vi har møtt og som vi har jobbet oss igjennom. Hadde jeg ikke vært igjennom det nå og hatt bonusbarn i 3 år selv, hadde jeg nok fortsatt ikke sett og forstått problemene og utfordringene andre snakker om. I de første to årene vil jeg si det var anstrengt de ukene barna var her. Begge var litt ekstra på vakt og hadde klørene litt mer ute enn vanlig. Var så mange vanskelige føleleser å ta tak i med en gang de var her. Samtidig gledet vi jo oss selvfølgelig veldig til de kom.. De er jo det beste vi har, ingen tvil om det. Men alt ble så mye mer komplisert, og vi hadde mindre tid til hverandre plutselig.

Alle i familien må tilpasse seg, ikke bare du som bonusforelder. Alle i familien må tilpasse seg hverandre… Det er det ikke bestandig barna i familien er like positiv til. Plutselig blir alt litt anderledes og det er ikke de som har valgt at mamma eller pappa skal få ny kjæreste og bringe en ny voksen inn i livet deres. Lytt til barna uansett hvor gamle de er, ta de med på familieråd og la de føle at deres følelser og meninger også spiller en rolle. La de føle seg viktig og hørt.    Og husk at uten kjærligheten og følelsene dere voksne har for hverandre, er det ingen bonusfamilie lenger heller.        Ta vare på forholdet og vær kjærester så fort dere har anledning. Det har vært vår terapi, all alenetiden vi har hatt sammen og alt det gode vi finner tid til i hverdagen er så utrolig viktig. Og det trenger ikke være store ting. Bare vær sammen. Le masse sammen. Se en film sammen og ligg i godkroken til hverandre.

Nå etter mye jobbing og tid lagt bak oss , er heldigvis skuldrene senket. Vi koser oss sammen,  har funnet plassene og rollene våre i familien. Vi kjenner hverandre og er mye mer samstemt og trygge på hverandre. Vi har felles grenser og har funnet oss tilrette. Barna er sammensveiset, omtaler hverandre som søsken og beskytter hverandre.Den eldste av mine bonusbarn kan til og med gråte ganske ofte før byttedag igjen fordi han ikke vil skilles ifra sine bonussøsken. Det sier litt om båndene de knytter til hverandre selv om de ikke er biologiske søsken. Det rår en harmoni som vi aldri før har hatt i huset og det er fantastisk! Er fryktelig glad i den store familien vår <3 Men at det har vært en lett og ukomplisert reise frem dit vi er nå, kan vi ikke påstå. Det har vært knalltøft i perioder.

Til deg som strever og gruer deg over bonusforeldrerollen… Jeg vil så gjerne si til deg at alt dette er normale følelser og kjenner du det sånn som jeg har gjort, er du definitivt ikke alene. Det er mange som gjør akkurat det. Ikke gi opp!        Er kjærligheten sterk nok, kommer dere igjennom det meste. Er kjærligheten tilstede så gi det en sjanse!!

 

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.