Siste dag med snuppa mi for denne gang.. Idag har vi derfor laget fastelavnsboller på forskudd siden det er fastelavn nå på søndag. Denne oppskriften slår aldri feil, etter jeg prøvde den lager jeg ikke noe annen deig, den blir lett å holde på med, hever helt villt og bollene blir luftige som kjøpeboller.

Oppskrift på verdens beste boller (30-40 boller)

• 1 liter melk
• 300 g smør
• 250 g melis
• 100 g gjær
• 0,5 ts kardemomme
• 1,5 kg hvetemel

Kok opp melk, smør og melis og avkjøl til ca 37 C, sikt mel og kardemomme i en bolle og tilsett gjær. Tøm over melkeblandingen og elt i kjøkkenmaskin i minst 10 min. Denne deigen trenger ikke å forheve. Trill ut boller og sett på ett stekebrett. La heve i ca 1 time. Stek på 230 C i 10-15 min ( avhengig av størrelse). Fyll i kremfløte blandet med vaniljekrem og dryss over melis. Garantert de beste bollene du noen gang har bakt!! NYT !!

mine, dine, våre, din-eks, min-eks, besteforeldre, bonus-besteforeldre, tanter, bonus-tanter osv… Wææ! Det det er mye å holde styr på! Ikke rart det kan bli utfordrende å balansere dette, det kan være litt av ett kunststykke skal jeg si deg. Men er det verre enn i andre familier sånn egentlig? Jeg tror jeg har lett for å se ting om det er utfordringer eller konflikter, som ett bonusfamiliesymptom! Skylde på bonusfamiliens kompleksitet… Dette har jeg tenkt litt på i det siste. Jeg tror etter jeg har gitt det litt ettertanke, at mye av våre problemer også skjer i en vanlig familie… det er normalt å støte på utfordringer i hverdagen. Men det er mulig vi og andre bonusfamilier har mer å irritere oss over? Tja… jo kanskje..

Mange synes det er krevende å leve med bonusbarn, det er ett tabu tema men det er ett tema mange av de jeg snakker med sier og tenker om det å være bonusmamma, eller pappa for den saks skyld, men det virker på meg som det er lettere for menn å tilpasse seg mange ganger…  Mange sier til og med at de aldri kunne klart å være en bonusmamma. En ærlig sak det, men jeg tror alle kunne klart det, det handler om å være flink til å snakke sammen og ha en felles forståelse for hvordan vi i denne familien skal være sammen.

Det å være bonusmamma/ pappa er jo en litt vanskelig rolle… Hva er man? En forelder? En venn? Jeg syntes dette var vanskelig selv skal jeg innrømme.. Jeg fant ikke plassen min og det var faktisk utrolig frustrerende! Jeg elsket pappan deres, var så forelsket at jeg visste ikke hvilken fot jeg skulle stå på ( er jo det fortsatt selvfølgelig :) Men hvem er jeg for barna? Hva ønsker jeg å være? Hva forventes av meg?

Jeg er ikke mamma eller pappa… Jeg er rett og slett bare en ekstra voksenperson i livet deres. Kona til pappa.. Jeg skal ikke tråkke noen på tærne, jeg skal ikke utfordre foreldrerollen. Jeg vil bare være en bonusvoksen i livet deres har jeg funnet ut. Vi voksne i denne familien har innimellom ulik oppfatning av hvordan barna skal oppdras, generelt er vi enige men innimellom gjør vi ting som kan virke feil for den andre, eller den andre ikke er enig i , i det hele tatt. Det er også gjerne enklere å se på andres barn enn egne barn hva man gjør galt og kunne gjort bedre.. Det er jo en utfordring, og selvfølgelig kan man ha meninger, og komme med tips og innspill som bonusforeldre, men til syvende og sist overlate hovedansvaret for avgjørelser og oppdragelse til den som er forelder… Sånn har vi løst det, og det er en respektfull og grei måte synes jeg.

Jeg har inntrykk av at i sånne situasjoner ønsker ofte menn at bonusmødre gjerne tar masse ansvar og gjør alt med barna sine, dette har jeg hørt mange ganger, imens mor ønsker å gjøre disse tingene selv med sine barn og ikke overlater barna mye til bonusfar.. Er man i en sånn situasjon må man kanskje snakke sammen om rollene sine og det med forventninger. Her i huset har vi snakket mye sammen om det, og det med hva som forventes og det er viktig! Har aldri vært noe problem her, og det med kommunikasjon er ett veldig viktig stikkord. Vær en støttespiller for partneren din, vær raus men samtidig ikke strekk deg langt over dine egne grenser. Ikke lag problemer eller se alt som ett bonusfamiliesymptom men snakk om ting, løs de! Kanskje er det ikke ett problem kun fordi vi har mine og dine barn, ikke tenk at det er bare pga at man er en sammensatt familie.. DET skal jeg bli flinkere til å tenke nemmelig ;) Og husk om det er vanskelig så er man ikke alene, det er normalt å føle seg alene i bonusforeldrerollen og med følelesene sine rundt det tror jeg, og da spesielt om man synes det er vanskelig! Men det er du ikke… Mange har det akkurat som deg uansett om det er gode eller dårlige følelser du bærer på. Denne familiesituasjonen er så vanlig nå, at det er garantert noen i kretsen rundt deg man kan snakke med. Min erfaring er at mange har vært igjennom mye av de samme prosessene og kan bekrefte det man kjenner på. Uansett snakk sammen, både som partnere , del med andre bonusforeldre og les bøker om temaet. Man lærer masse om seg selv i denne prosessen, og det med å være en sånn type familie bringer jo masse glede og positive ting også! Barna har fått søsken de er glade i, det er alltid noe action i huset, sjeldent ett kjedelig sekund og vi har ett felleskap som er verdt MASSE,  jeg elsker vår store familie! <3

I dag har hele gjengen vært på kino og sett en MAGISK film…

For en hærlig dag! Solen strålte fra skyfri himmel i -10 når vi sto opp idag, det klødde etter å ta med gjengen ut idet flotte vinterværet! Ikke langt ifra huset vårt har vi en super akebakke, så da tok vi med oss grill, pølse, appelsin og kakao og la opp til en flott utedag med barna.

 _

Noe av det beste med sånne lørdager er å få så masse frisk luft, nyte sola og komme inn med røde eplekinn,  helt klar for en kosekveld i sofa´n med slitne barn som har brukt masse energi i akebakken. Etterhvert blir det hjemmelaget Crispy chicken burger med fries og masse lørdagsgodis :)

Da er alle i vår «lille-store» familiecocktail på plass. Kaoset er komplett og er det ikke fantastisk !! Merkes at huset er mildt sagt fullt av liv og røre igjen. Imellom lek, litt krangling, litt herjing ,  småsnurte preteens og en syk teen har vi da kosa oss litt også, hehe… Som dere skjønner er det litt sånn pangstart på bonusfamilieuka her i huset :)  Det er jo litt to forskjellige liv vi lever vi som er mamma og pappa annenhver uke.. Og etter en uke med tomt hus, stillhet og masse savn etter barna ,er de her plutselig med ett brak, og man rekker liksom ikke omstille seg helt. Men hærregud dette er jo helt klart vår favorittuke, uka der vi får ta del i barna våre sin hverdag, ha samtaler, bare det å få høre hvordan dagen deres har vært over spaghetti og kjøttdeig, være med på fritidsaktiviteter og gjøre ting som en familie er jo fantastisk for en mamma og pappa! Denne uka setter vi andre ting til side,

passer på at vi har mest mulig tid til barna den uka de er her… Alt annet kan vente til neste uke. Tenker at fordelen med å ha en mamma og en pappa-uke er at de får 100 % fokus der man er til en hver tid, tiden er jo så dyrebar!

Etter henting i skole og barnehage idag dro vi hjem, pappa´n i huset var godt igang med fredagsmiddagen når vi kom inn døra. Hadde en av barnas favoritter idag.. Taquitos og quesadillas med guacomole, salsa, mangosalsa og rømme. skal dele oppskriften til det imorgen. En skikkelig familiefavoritt og ett alternativ til taco.

Så fant vi sofa,n og kosa oss med emoji- filmen og is til dessert! Fredagsroen senker seg  :)

PS: Barna mente dette var den BESTE filmen de noen gang hadde sett! Spørs om det blir reprise på den imorgen tidlig

Idag kom Dina hjem etter pappauke, imorgen kommer guttakrutt…. Og vipps er vi fulltallig igjen. Alltid like koselig! Hver Torsdag koser vi oss litt ekstra når hun kommer, idag lagde vi en ny middag vi ikke har prøvd før. En tyrkisk rett som heter Pide.. Er egentlig en slags pizza vil jeg si, veldig godt! Alle i huset var enige om at dette må vi lage flere ganger. Deler oppskriften lenger ned på siden, anbefales! Topp helgekosmat også vil jeg si.

En annen tradisjon på Torsdager er å se matkontrollen og TV2 hjelper deg, Dina elsker å se det faktisk. Deilig å fylle opp de tomme rommene som er som hull i huset når barna er borte. Huset fylles med liv og røre igjen! Hærlig!

«Mamma! Se himmelen!»  og WOW den var fin ikveld… Frem med kameraet! Fikk nytt speilreflekskamera til jul og holder på å lære meg litt. Denne var jo ett perfekt motiv eller hva?

 Tyrkisk pide

8 dl hvetemel
2 dl lunkent melk
7 g tørr gjær
1 egg + 1 egg hvit ( eggeplommen skal smøres utenfor)
2 ss smør
1 ts salt

Lag gjærdeig, bland det tørre og bland i lunken melk og smeltet smør. Elt i 10 min og la heve i romtemperatur i ca 1 time

fyll:

250 g kjøttdeig
1 mellom stor løk
1 grønn paprika
1 mellom stor tomat
en håndfull fersk persille ( kan sløyfes)
salt og svart pepper, spisskummen, paprikapulver

Del deigen i 6 deler og kjevle hver del til ett rektangel, legg på fyll og brett over som på bildet. Pensle med eggeplomme. Stek på 200 C i 20 min.

Her i familen har 3 av barna delt omsorg, noen av de var så små når kjernefamilien gikk i oppløsning så minnene er minimale, og noen husker det godt. Mine barn var 7 og 12 år da det skjedde. Og hadde delt omsorg ( 50%-50%) fra første dag.

Jeg har lest en bok som jeg har nevnt jeg skulle lese i ett tidlligere innlegg, «vær snill med dyrene» av Monica Isakstuen.. Jeg kjente meg sånn igjen fra den første tiden etter jeg flyttet ut fra huset, hjemmet til barna mine. En litt opprivene bok å lese, alle følelsene jeg kjente igjen, samvittigheten som gnager, sorgen etter barna, tomrommet, følelsen av å være egoistisk, følelsen av å ødelegge barndommen til barna. Det er utrolig mange ting man tenker på å går igjennom i en sånn fase. Man har veldig fokus på det som kan være skadelig for barna og skyldfølelese. På den andre siden er det jo og skadelig for barn å vokse opp med en mamma og pappa som ikke har det bra sammen også. Livet forandret seg den dagen, fra den dagen hadde jeg bare barna hos meg annenhver uke…Torsdag til torsdag.. For en omveltning! Jeg slet med å gi slipp, gi fra meg ansvaret, levere fra meg ett gråtende barn som ropte mamma og klamret seg fast når jeg leverte enkelte ganger. Følelesen av å levere barna på Torsdager og forsvinne ut av livet deres en hel uke, for så å dukke opp igjen neste Torsdag som ingenting har hendt.. Har grått mine tårer de Torsdagene… var så uvandt i starten, jeg sørget over barna mine litt annenhver Torsdag lenge.. Annenher uke kom jeg hjem til tomt hus, det var verst den samme dagen. Den dagen da huset bar preg av morgenrutinene, da frokosttallerkenen deres sto igjen på kjøkkenbenken, klær lå på badet, en hårbørste, disneychannel som kom på når jeg slo på TV’n etter jobb, rett og slett minnene fra uken som hadde gått så alt for fort. Rommene deres var tomme helt til neste Torsdag, helt stille i huset… Prøver å luke ut tanker om barna for å beskytte meg selv..

Hva med barna i en sånn situasjon? De taklet det tilsynelatende bra…

Barn over 3 år ser ut til å ikke få negative virkninger av å bo like mye til far og mor sier en forskningsrapport fra folkehelseinstituttet i Norge, den sier også at å  bo sammen med begge foreldre betyr ikke mer ustabilitet for barna. Det krever bare en tilvenning til å bo på en annen måte, hvor barna får god kontakt med begge foreldrene. Det fører igjen til mer stabilitet for barna. Tidligere mente man at det å ha delt bosted medførte mer stress for barna enn ett fast bosted, det har forskningen gått bort ifra og mener de påstandene var basert på teori og ikke forskning,

I boken henviser Isakstuen mye til dyrenes verden. I den verdenen tilhører barna den kroppen som har født de, har vi blitt for moderne?

Er det kanskje værst å være foreldre?  Det hensvises til forskning gjort på rottebarn, de blir flyttet frem og tilbake til og fra mor i ulike kasser for å etterligne barns situasjon ved delt bosted.. Hva skjedde? Når rottebarna hadde vært fraskilt mor en stund spiste de henne når de gjenforenes. Som en hevnaksjon? Jeg ser en feilkilde her da… De rottene har ikke noe omsorgsfull far.. Igjen, tenk hvor viktig det er at de får omsorgen de trenger begge steder. OMSORG og TRYGGHET… viktigst av alt i en sånn situasjon. Er det tilstede kan mye være ulikt i hjemmene uten at det er skadelig.  Likevel….  forskning eller ei,  delt bosted er vanskelig mener jeg! Både for foreldre, og noen ganger for barn som blir satt midt imellom to hjem med ulike måter å leve på, ulike dager og regler. Men barn har en unik måte å tilpasse seg på sies det. Vi får stole på det.

Mine tanker og erfaringer… Hva tror dere?