Idag har vi vært i rotvollfjæra på barnas store fjæredag i regi barnas turlag og den norske turistforening. Mye spennende å se på og utforske for barna, men også masse å lære! Barna fikk en oppvekker når det gjelder mikroplast i havet og at vi alle kan gjøre en forskjell. Dina ser på mikroplast som kommer fra vaskemaskin ( lo fra fleece bl.a):

Vi har virkelig kosa oss sammen idag, gått på naturlotto som er en veldig god ide for å aktivisere og motivere barna på tur. Barna skal finne en ting i hver farge i naturen.

Resultatet:

Det var dykkere som dykket etter både søppel på havbunnen og spennende dyr som lever i fjorden. Det var litt av hvert de fant. Men det som barna likte best med dagen var å holde og utforske sjøstjerner, kråkeboller, kreps og krabber. Samt å lete etter tanglopper selv i fjæra :)

Hallo uke 26 !!

Da har jeg passert 25 fullgåtte uker og vi har gått inn i uke 26, ifølge appen preglife har jeg 105 dager igjen av graviditeten og 62,9 % er  tilbakelagt. Gleder meg veldig til å møte lillemor og ha baby i huset igjen. Det er jo så koselig! Ikke minst å kunne røre på meg som jeg vil igjen. Magen har vokst veeeldig de siste ukene og nå har jeg begynt å få halsbrann om kveldene.. Men lovehearts og gaviscon hjelper heldigvis! Er jo ett godt tegn at magen vokser forsåvidt, og på kontroll forrige uke så var SF målet (Symfyse-fundus) ikke større enn helt normalt (akkurat på streken i helseskjemaet). Men føler den er kjempesvær uansett jeg da, hehe..

Barnet er nå 31 cm langt fra hodet til føttene og veier ca 930 gram i slutten av uken.

Etter påske hadde vi bestemt oss for at vi skulle ha godteristopp, tror dere vi greide det? Nope! Etter påsken fråtset vi i det som var av påskegodt på halv pris ,og etter det har vi bare vedlikeholdt sukkernivået.  Og jammen meg! På den lokale Rema 1000 butikken vår leverte Stein inn svar på en konkuranse i påskeuken. Man kunne da vinne ett diiiigert påskeegg med alt mulig godis oppi.. Gjett om vi vant det da!! Han kom hjem fra butikken og sa jeg måtte komme ned fordi han skulle vise meg noe.. Så kjempelur ut der han kom med noe stort under en jakke han hadde i hendene. Jeg som hater overaskelser ble jo nesten litt redd for hva han kom inn dørene med, hehe.. Men joda.. Det var jo påskeegget det haha!!  Djiiisøøss , hahah!!

Åhh… Jøje meg! Igår lagde Stein en himmelsk hjemmelaget vaniljeis! Kremete og fyldig med masse fløte og vaniljesmak!! Anbefales virkelig! Oppskriften har han lagd selv etter å ha prøvd seg frem mange ganger, og nå deler vi den med dere!!

Steini’s hjemmelagde

vaniljeis

• 6 dl fløte

• 1 boks søtet kondensert melk

• 1 vaniljestang/ vaniljeekstrakt

Alt blandes og piskes stivt, frys ned i en bolle eller ha i en ismaskin

Jeg er heldig! Jeg er heldig fordi jeg har en mann som elsker meg, og som jeg elsker tilbake… Vi har det så fint og vi er såpass sterke sammen at vi mener selv at vi klarer alt. Så lenge vi er sammen.  Han er en viktig del for at mine dager blir så fine som mulig.  Jeg er i balanse sammen med mannen min, vi tenker likt og fungerer veldig bra sammen… Vi er grunnmuren i familen vår.. En sterk grunnmur som tåler mye.. Det er viktig!   Det er viktig å være trygge på hverandre og tørre å snakke om følelsene sine og vite at man blir like mye elsket uansett.. Uten det er vi ingenting. Da raser vår familie sammen. Vår kjærlighet binder oss alle sammen til en stor familie. En komplisert familie som slettes ikke er problemfri.

Dette er mitt første og viktigste råd: IKKE FORVENT AT ALT SKAL VÆRE PERFEKT FRA STARTEN AV! Det blir det ikke allikevel… Det blir tøft og vanskelig innimellom. Omstillingen fra å kanskje være singel uten barn eller alenemor/far med egne barn, til å plutselig være en del av en større og sammensatt familie, kan være en veldig vanskelig overgang. Den dumper man rett inn i, det er vanskelig å få til en smooth overgang med mindre man bor fra hverandre. Vi ble samboere veldig fort. Jeg så ikke utfordringene som kom og det gjorde nok ikke Stein heller. De traff oss midt i fleisen for å være ærlig. Det er såå mye følelser innblandet. Vi har jo begge 2 barn hver i fra før, og jeg som jobber i barnehage med andres barn hver eneste dag,  så ingen problemer med at kjæresten min hadde to gutter som da var 2 og 3 år . Barn som ga meg tillitt ifra dag EN. Som aldri har hatt problemer med å dele pappa´n sin eller omstille seg til det nye familielivet med meg og mine 2 barn. Likevel har det bydd på endel problemer. Særlig i starten var det utfordrende. Vi hadde problemer med at forholdet vårt og den nye familiesituasjonen skulle gå utover barna våre.  Vi var engstelige for at barna kanskje skulle få en reaksjon, ettersom de plutselig måtte dele tilværelsen og oppmerksomheten med 3 nye mennesker. Jeg skal være den første til å innrømme det: Jeg er en hønemor.. Jeg står opp for mine barn. Spesielt i denne situasjonen har vi vært redd for at barna våre går med vonde følelser som sjalusi eller følelsen av urettferdighet. Barn er veldig opptatt av rettferdighet og dermed har det blitt en viktig sak i vår familie. Vi har vært redd for at barna våre skal ha vonde følelser mot min nye kjæreste eller barna som plutselig ble stesøskene deres. Det var jo ikke barna som hadde valgt dette. De fikk nærmest trykket 2 nye søsken ned igjennom halsen i starten.                                                                                                                                                                                                      Jeg har vært SÅ redd for at de ikke skal trives med den nye familiesituasjonen og det har stresset meg veldig.             Det i seg selv har utløst mange konflikter. Vi begge på hver vår side har vært opptatt av og redd for at barna våre skal oppleve urettferdighet ovenfor den nye familiesituasjonen. Mang en gang har bagateller endt opp til å bli en stor sak og krangel. Men det regner jeg med at de fleste kan kjenne seg igjen i?

Jeg har også forventet for mye av meg selv, jeg har forventet at jeg skulle føle like mye for min manns barn som for mine egne.. I starten var dette veldig tungt for meg. Jeg likte barna og var glade i de, men jeg klarte ikke helt ta de til meg som «mine» barn. Dette ble en sak som ble vanskelig for meg. Jeg ville så gjerne og prøvde så hardt.. Skuffelsen av at mine forventninger til meg selv ikke ble som jeg ville, gjorde at jeg trakk meg litt tilbake. Jeg slet med å komme inn på minstemann i tillegg. Jeg klarte ikke helt å forstå han, han ville ikke ha så mye med meg å gjøre som eldstemann ville.. Og han krevde mye energi og tid ifra mannen min, tid fra meg og fra alle de andre barna. Jeg følte meg annenrangs i starten. DET er en vanskelig følelse.. Jeg vet jeg ikke var det, jeg vet jeg var elsket og at jeg ble inkludert. Dette ble vanskelig og emosjonelt for meg.. Jeg hadde ingen grunn til å føle det jeg gjorde, absolutt INGEN grunn.. Likevel tenkte jeg de tankene. Tanker jeg slet med å akseptere selv.. Jeg tillot meg ikke å erkjenne at det var sånn det var for å være ærlig. Men faktum var at jeg på en eller annen måte var sjalu på en på 2 år. Jeg mistet kjæresten min når han var der, samtidig som jeg kjente på at jeg måtte være der for de eldre barna også. Jeg følte meg alene om den oppgaven. Jeg har jobbet med meg selv med dette, først nå etter tre år kjenner jeg at det er lagt bak meg og at jeg ikke sliter med dette lenger på samme måte. Hele veien har vi snakket sammen om det som har vært vanskelig, heldigvis!   Å finne sin rolle om bonusforelder krever en god del tid, det er liksom en veldig udefinert oppgave vi har.

Mitt andre superviktige råd er: SNAKK SAMMEN… Det er viktig å vite hva den andre strever med for å forstå hverandre og for å vise takknemmelighet når man ser at den andre virkelig prøver. Selv om kjæresten kanskje strever i sin «nye» rolle.  Berøm han eller henne og vis takknemmelighet for at du ser han/ hun virkelig prøver. Det er viktig å bli sett  og hørt for innsatsen.  Ingen er tankelesere og det er vanskelig å forstå hverandre uten å prate sammen. Vi har gjort det. Vi har delt mange følelser rundt barna våre som kanskje har vært vondt for den andre å høre der og da og som har vært veldig vanskelig for den andre å formidle. Men når det endelig kom ut så har det kanskje vært oppklarende på mange måter og veldig viktig å få ut. Dette har bedret situasjoner mang en gang.

Hadde ikke trodd vi skulle møte på de problemene vi har møtt og som vi har jobbet oss igjennom. Hadde jeg ikke vært igjennom det nå og hatt bonusbarn i 3 år selv, hadde jeg nok fortsatt ikke sett og forstått problemene og utfordringene andre snakker om. I de første to årene vil jeg si det var anstrengt de ukene barna var her. Begge var litt ekstra på vakt og hadde klørene litt mer ute enn vanlig. Var så mange vanskelige føleleser å ta tak i med en gang de var her. Samtidig gledet vi jo oss selvfølgelig veldig til de kom.. De er jo det beste vi har, ingen tvil om det. Men alt ble så mye mer komplisert, og vi hadde mindre tid til hverandre plutselig.

Alle i familien må tilpasse seg, ikke bare du som bonusforelder. Alle i familien må tilpasse seg hverandre… Det er det ikke bestandig barna i familien er like positiv til. Plutselig blir alt litt anderledes og det er ikke de som har valgt at mamma eller pappa skal få ny kjæreste og bringe en ny voksen inn i livet deres. Lytt til barna uansett hvor gamle de er, ta de med på familieråd og la de føle at deres følelser og meninger også spiller en rolle. La de føle seg viktig og hørt.    Og husk at uten kjærligheten og følelsene dere voksne har for hverandre, er det ingen bonusfamilie lenger heller.        Ta vare på forholdet og vær kjærester så fort dere har anledning. Det har vært vår terapi, all alenetiden vi har hatt sammen og alt det gode vi finner tid til i hverdagen er så utrolig viktig. Og det trenger ikke være store ting. Bare vær sammen. Le masse sammen. Se en film sammen og ligg i godkroken til hverandre.

Nå etter mye jobbing og tid lagt bak oss , er heldigvis skuldrene senket. Vi koser oss sammen,  har funnet plassene og rollene våre i familien. Vi kjenner hverandre og er mye mer samstemt og trygge på hverandre. Vi har felles grenser og har funnet oss tilrette. Barna er sammensveiset, omtaler hverandre som søsken og beskytter hverandre.Den eldste av mine bonusbarn kan til og med gråte ganske ofte før byttedag igjen fordi han ikke vil skilles ifra sine bonussøsken. Det sier litt om båndene de knytter til hverandre selv om de ikke er biologiske søsken. Det rår en harmoni som vi aldri før har hatt i huset og det er fantastisk! Er fryktelig glad i den store familien vår <3 Men at det har vært en lett og ukomplisert reise frem dit vi er nå, kan vi ikke påstå. Det har vært knalltøft i perioder.

Til deg som strever og gruer deg over bonusforeldrerollen… Jeg vil så gjerne si til deg at alt dette er normale følelser og kjenner du det sånn som jeg har gjort, er du definitivt ikke alene. Det er mange som gjør akkurat det. Ikke gi opp!        Er kjærligheten sterk nok, kommer dere igjennom det meste. Er kjærligheten tilstede så gi det en sjanse!!

I går var jeg på sirkusforestilling!

Dina går på sirkusskole i regi kulturskolen, og de har en tid nå hatt en forestilling å øve til som viser det de har fått til på det siste året. Jeg må si jeg ble positivt overasket over hvor flinke de var! Alle barna var virkelig med på å skape en magisk sirkusverden for oss i salen. Her var det nok mange mestringsøyeblikk for barna, og stolte lærere og foreldre tenker jeg. Her var alt fra sjonglering, diablotriks, tissue, rockeringer, turnringer i lufta, sløyfedans og devilsticks.

Tenker dette er ett flott tilbud der barna får brukt ferdighetene sine på flere områder samtidig som aktivitetene er så varierte at de fanger opp alle.

En av mine hobbyer er å ta bilder, jeg lærer litt etterhvert, rett og slett med » learning by doing» metoden, hehe… Men utrolig gøy! Så er jeg så heldig at  jeg  har en datter som gladelig stiller opp på bilder, og det er perfekt! Itillegg er hun litt interessert i å fotografere selv, så hun instruerte og tok bilder av meg og stein på onsdag også.

Nå har barna forlatt oss for denne gang, guttene dro på onsdag og Dina på torsdag. Eldstemann av barna er til en venn idag også, så nå er det veldig stille her hjemme. Eneste lyden i huset akkurat nå er min kjære som lager hjemmelaget kebab! Gleder meg❤️

Ha en fin fredag alle sammen!!

Jeg må først si at jeg er veldig glad for at jeg nå er gravid, jeg og vi i familien er allerede veldig glad i det litte mennesket som skal bli en del av oss om få måneder, og kan nesten ikke vente med å møte henne og bli kjent med henne.. Men… ikke for å klage altså! Denne graviditeten er den tyngste jeg har hatt! Mulig det er for at jeg selv er 12 år eldre enn sist gang pluss komplikasjonene som gjør at jeg må holde meg inærheten av hjemmet/ sykehus å ha masse forhåndsregler iforhold til hva jeg kan gjøre og ikke. Tiden går såå seint!

Uansett her kommer 10 ting jeg seriøst hater med å være gravid:

1. vektoppgang! Jeg takler dårlig at kroppen min eser ut litt for hver mnd, føler meg som en hvalross, kroppen kjennes så utrolig tung allerede nå i 6. mnd..

2. Jeg må tisse sikkert 30 ganger hver dag ( og natt!!)!

3. Jeg er så tett i nesa pga at slimhinnene mine har hovnet opp som følge av graviditeten, får ikke sove når jeg er tett og må puste igjennom munnen. Dermed er jeg totalt avhengig av otrivin som igjen gir meg neseblod i mengder! Sunt? Neppe… Men har funnet ut at otrivin ikke skal være skadelig under graviditet da den bare virker lokalt i nesa.

4. Jeg må være mest mulig i ro pga Placenta previa totalis og blødningsfare, noe som gjør at jeg sikkrt legger på meg mer enn jeg behøver. Har forbud imot det ene og det andre, til og med sex. Så ingen hænky pænky her i huset, haha!!

5. Jeg er så andpusten, til og med av å gå opp trappa til andre etg liksom!! Nesten så jeg blir andpusten av å tenke på å gå opp faktisk :)

6. Halsbrann!!

7. Jeg kan spise og spise!! Hva skjer med metthetsfølelsen når man er gravid?

8. Jeg får ikke sove pga tissing som nevnt over, men også pga bekkenet og det å finne riktig sovestilling.. Magen: Uaktuelt, Ryggen : Kveles og blir svimmel siden babyen trykker i mot ryggsøylen og blodårer der, Siden: Får syyykt vondt i bekkenet.. Så med andre ord er jeg som en propell på  natta for å skifte stilling fra ene siden til den andre imellom doturer, hehe… festlig!

9. Jeg gulper luft dagen lang!! Sjarmerende! Mulig årsaken ligger i at barnet presser på fordøyelsessystemet og at det lager plass med å dytte luft oppover hele fuckings dagen :)

10. Puppene er gigastore!! Må bytte alt av BHér!

Ellers bortsett fra dette går det bare fint, hehe.. Var til jordmor igår og alt ser ut til å være i skjønneste orden og det er jo strengt talt det viktigste. Tenk nå er det bare 3 1/2 mnd igjen !! Fokus på målet og den beste belønningen i enden av dette, en lillesøster til hele familien. Morsomt at barna starter å interessere seg mer for det som skjer i magen og nå etterhvert som det er mer synlig at det faktisk er en baby inni der. Jeg er veldig lykkelig med omstendighetene tross alt, vi er utrolig heldige som har fått mulighet til å bli foreldre igjen, det er siste gang jeg er gravid og jeg prøver å nyte det og klarer det ofte tross alt ovenfor. Elsker å kjenne de små sparkene hver dag og kjenne at hun lever og trives der inne i magen min <3

På lørdag hadde Trend models og Per Heimly stor modell audition på sirkus shopping.

Dina og en venninne fikk en drømmedag, men var også veldig nervøs skal sies. Sminke og hårstyling før fotoshooten hører med og det var veldig stas for to jenter på 12 år skal jeg si dere. Var ikke noe dårlig fotograf heller akkurat! Stas å ha bilder av seg tatt av selveste Per Heimly :)

Resten av helgen ble brukt til å sette opp trampoline, hagemøbler og ordne litt i hagen etter en lang vinter! Og for ett vær vi har hatt!! 17 varmegrader er ikke noe å klage over, barna har vært ute fra morgen til kveld og fått masse nye venner i nabolaget og jammen fikk vi ikke grillet middag som vi spiste ute i sola på lørdag også. Deilig!!

Er så fantastisk den årstiden vi er inn i nå, må bare nytes. Tenk nå har vi en hel ubrukt sommer foran oss :)

Lillemor har nå begynt å bli stor jo! Og det har mamma´n og gitt…

Begynner å mistrives litt i kroppen min, vet jeg er gravid og at det er meningen jeg skal bli stor men huff… Kan ikke si jeg er veldig komfortabel med at kroppen min virkelig har startet å forandre seg. Jeg er sikkert litt for forfengelig når det kommer til stykket. Men nå fokuserer jeg på at det er 3 1/2 mnd igjen og at det skal gå bra! Etter fødsel og litt rekonvalisens skal dere få bli med på «prosjekt back in shape» hehe…. Er veldig motivert for å trene og få kroppen min tilbake til normal vekt og form så fort som mulig etter fødsel. Liker egentlig å trene, så denne roligsittende tilværelsen jeg må ha nå trigger virkelig treningsvilje og motivasjon i meg ,så gleder meg enormt til å starte på det prosjektet. Da skal jeg dele sunne måltider og treningene mine med dere. Vet jeg ikke skal slanke meg når jeg ammer altså, er klar over at det da går giftstoffer over i morsmelk osv. Men skal starte rolig med trilling i bakkene her vi bor og så øke på etterhvert. Har god erfaring med 3 styrkeøkter i uken kombinert med dietten jeg har ifra strongbody og trilleturer da selvfølgelig. Så på lengre sikt skal det settes igang, håper på å motivere noen underveis.

Uansett er lille <3 like stor som en eske frokostblanding denne uken, hehe…

Gårsdagens resultat av søtcravings :

Klippekrans

• 500 gram hvetemel
• 150 g smør
• 3,5 dl melk
• 50 g gjær
• 1 dl sukker
• 1 ts kardemomme

Bland alt det tørre i en bolle, smelt smøret og hell i melken sjekk at det er fingervarmt og bland det inn i den tørre blandingen. Elt i 10-15 min og hev i ca 1 time.

Kjevle deigen til ett rektangel, ca 1 cm tjukk. Smør på smør og strø på sukker og kanel. Rull sammen til en rull og legg deigen i en sirkel. Klipp opp deigen 2/3 ned med 1 cm mellomrom og dra delene fra hverandre i sikksakkmønster ( se bildet). Hev i ca 45 min og stek på 225 C i ca 20 min,

Elsker klompelompe! Det er sååå mye lekkert til barna.

Jeg har ønsket meg strikkeklær til lille <3 og heldigvis har vi familie som er superflink til å strikke, og jeg kan ikke vente med å bruke alt det fine tøyet som er under produksjon fra opp til flere av våre nærmeste! Så heldige vi er! Jeg selv er veldig dårlig på strikking, det skorter litt på tålmodigheten. Kanskje jeg kan ha som mål å lære meg å strikke når jeg er i permisjon? Det hadde vært gøy å kunne ihvertfall, selv om tidligere forsøk ikke akkurat har vært en suksess :)

Se så fine klær kommende mormor har strikket til lille !! Hun får også heldress i samme farge!